Det er ikke kjærlighet, men et potensiale i deg selv

Jan 30, 2025

Jeg våkner og alt gir plutselig mening. Alt hodet mitt har styra med de siste ukene, som har gjort at jeg har sovet dårligere, ikke klart å spise like mye og vært helt besatt av en fyr. Nå gir det mening at jeg egentlig ikke var forelska, men jeg forelska meg i et potensiale i meg selv, som jeg så i ham. Og jeg har forvekslet det med kjærlighet.

 

Ofte skjer dette, og det har skjedd meg flere ganger oppgjennom. For 7 år forelsket jeg meg i min ekskjæreste. Han var musiker og jeg så noe i ham som jeg ønsket å utvikle i meg selv. Det var den kreative delen av meg, blant annet musikken. Jeg falt hardt som det heter på godt norsk (I fell hard), og ble ekstremt forelsket og betatt. Men var det egentlig kjærlighet, eller trengte jeg å komme meg over motstanden min for å utvikle den kreative siden av meg selv?

 

Steven Pressfield skriver dette i The War of Art:

 

 

“Sometimes, if we’re not conscious of our own Resistance, we’ll pick as a mate someone who has or is successfully overcoming Resistance. I’m not sure why. Maybe it’s easier to endow our partner with the power that we in fact possess but are afraid to act upon. Maybe it’s less threatening to believe that our beloved spouse is worthy to live out his or her unlived life, while we are not. Or maybe we’re hoping to use our mate as a model. Maybe we believe (or wish we could) that some of our spouse’s power will rub off on us, if we just hang around it long enough.

This is how Resistance disfigures love. The stew it creates is rich, it’s colorful: Tennessee Williams could work it up into a trilogy. But is it love? If we’re the supporting partner, shouldn’t we face our own failure to pursue our unlived life, rather than hitchhike on our spouse’s coattails? And if we’re the supported partner, shouldn’t we step out from the glow of our loved one’s adoration and instead encourage him to let his own light shine?”

 

Jeg tror det ikke er så sunt å bli i et forhold der vi innerst inne er ute etter den andres kvaliteter, for å utvikle våre egne. For da er vi ikke helt på plass. Vi lever ikke vårt potensiale ut, vår livsoppgave, vår styrke og kraft. Vi bare henger rundt den andre personen i håp om at deres kraft kan smitte over på oss, slik at vi en dag også kan leve ut den vi er. Dette er imidlertid ikke så enkelt å forstå i øyeblikket, for følelsene er så intense. 

 

Forholdet jeg hadde for 7 år siden tok slutt, og muligens fordi jeg måtte ut av det for å «finne meg sjæl.» Det er mulig at man kan finne seg selv i et forhold også, men hvis man i utgangspunktet har gått inn i det i håp om å bli som den andre, eller håpe at deres kraft skal smitte over, tror jeg at man heller vokser fra hverandre når man finner sin egen kraft.

 

Å bli ekstremt besatt av noen andres kvaliteter har jeg opplevd flere ganger, og det er vanskelig i øyeblikket å vite om det faktisk er kjærlighet eller hva det er. For som INFJ faller jeg hardt. Det er ikke bare sånn vanlig tiltrekning som mange opplever, eller at de synes noen var pene eller kjekke. Dette har forfatteren Lauren Sapala skrevet og snakket om i mye, og hvis du googler «INFJ/P obsessively in love» på nett, finner du mange som kjenner seg igjen i denne ekstreme besettelsen.

 

Det blir en ekstrem besettelse der det eneste vi gjør er å tenke på den andre, reflektere, analysere, dagdrømme. Kanskje vi stalker dem på nett og lager oss drømmescenarier. Vi analyserer alt som har blitt sagt og skrevet mellom oss. Alle situasjoner. Hva som kunne ha blitt, hva vi kunne ha gjort osv osv. Framtiden. Fortiden. Det er et evig kaos av følelser og tanker. En kamp mellom hodet og hjertet. Fram og tilbake og fram og tilbake.

 

Det er intenst og det er slitsomt. Utmattende. 

 

Jeg har opplevd å bli «forelsket» og betatt av flere musikere.

 

Først min eks, deretter to andre musikere. Særlig den siste var jeg ekstremt besatt av og helt INFJ-gal og forelsket. Da forstod jeg hva som skjedde og hentet fram dette sitatet av Steven Pressfield. Likevel var det ikke lett å slippe besettelsen, den vedvarte ganske lenge. Og det skulle ta flere år før jeg klarte å omfavne musikeren og skaperen i meg på ordentlig. Jeg tror ikke det var før i 2024 at jeg helt «kom ut av skapet,» ga ut barnebok og opptrådte mye med poesi og trekkspill. Det var hele 2-3 år etterpå jeg hadde falt for denne musikeren.

 

I fjor ble jeg ekstremt betatt og «forelsket» i en coach. På den tida forstod jeg ikke hva som skjedde, og trodde at jeg faktisk var forelsket. Og det var samme greia der. Ekstrem besettelse, stalking på sosiale medier, han var alt jeg kunne tenke på i mange uker osv osv. Men jeg merket også hele tiden at vi ikke var kompatible som par. Det var noe som skurret. Energien kræsjet. Så jeg ble veldig forvirra. Hva var greia, hvorfor skjedde dette?

 

Jeg leste meg selv på denne situasjonen ettersom jeg da hadde gått på Agape og lært å lese meg selv den høsten. Da så jeg at jeg skulle lukke døra til denne personen. Jeg forstod ikke hvorfor, men jeg stolte på det jeg så. Jeg lukket døra og sa farvel.

 

Noen uker etterpå opplevde jeg en voldsom ekspansjon. Jeg startet bedriften min og begynte med readinger. Så plutselig var jeg en slags «coach» selv og hjalp andre mennesker. Resten av året ballet det på seg med skrivekurs, med trekkspill-opptredener, boklansering osv osv. Men før denne ekspansjonen, opplevde jeg en voldsom sammentrekning, sorg, smerte og mange uker med dårlig søvn og jeg klarte ikke å spise særlig. Og det er dette jeg synes er fascinerende, som jeg nå ser er et gjentakende mønster. At jeg faller hardt for noen, blir besatt, gjør min INFJ-greie med å være «crazy in love,» så tar det slutt, det blir sorg og smerte, etterfulgt av neste nivå og ekspansjon etterpå.

 

Jeg ble denne uka med på kurset til Lauren Sapala som heter Creativity for INFs (INFJ/P) og i forkant sendte jeg henne dette spørsmålet:

 

«One thing I have noticed is that every time a huge change is coming in my life, I tend to fall extremely hard in love with someone, like the INFJ crazy in love. Usually this lasts very briefly, and then it's suddenly over and I have to go through a deep intense sorrow and hurt before it transforms into creative energy and suddenly I'm on a new path in life and everything changes. This happened to me the last few weeks and now I am kind of waiting for the transformation while still dealing with the intense pain. Does this make sense? Have you heard of this happening before?»

 

Lauren svarte på spørsmålet mitt med at hun selv hadde opplevd dette mange ganger. Og hun har coachet hundrevis av INFJ/P som også har opplevd dette. Hun har selv vært «forelsket» i mennesker som hadde kvaliteter hun egentlig hadde i seg selv, men som hun hadde motstand mot å utforske, eller som hun ikke visste at hun hadde. Det trengte ikke å være forelskelse i det motsatte kjønn heller, men hun kunne også bli ekstremt besatt av f.eks. en kvinnelig sjef som hadde noe hun innerst inne ønsket seg.

 

Hun svarte også at denne personen har noe gull som jeg har i meg selv, og som nå er i ferd med å utvikles og blomstre ut.

 

Det var fint å få bekreftelse på dette.

 

Så, etter å ha forsket på dette og forstått mer, innser jeg nå at jeg forelsket meg i min surfe-instruktør de siste ukene fordi han har kvaliteter som jeg ønsker å utvikle. Og for meg gir det ikke helt mening at jeg skulle bli så besatt av en surfe-instruktør, for jeg visste ikke en gang at jeg hadde så lyst til å surfe, eller at det var så viktig for meg. Det kan også hende at han representerer noen kvaliteter som jeg ønsker å utvikle, og som ikke bare handler om surf. F.eks. fysisk styre, vitalitet, fysisk aktivitet.

 

Men jeg tror faktisk at det handler mye om å være i vannet, og å faktisk surfe. For eksempel... Da jeg kom til dette rommet her i Rio De Janeiro, var det første jeg fikk øye på et en surfe-statue på skrivebordet. Tilfeldig?

 

Jeg ser tilbake på mine opplevelser med surfing nå og ser at jeg alltid har hatt voldsom motstand. I Costa Rica skulle jeg surfe, og prøvde å unngå det først. Finne unnskyldninger. Men jeg presset meg til det og kom over motstanden. Og det føltes bra. Så fikk jeg en dyktig lærer, en kvinnelig instruktør som også var veldig spirituell, og det gjorde at vi var på samme «bølgelengde» ;) og at jeg følte meg trygg og holdt i vannet da jeg skulle lære.

 

Så dro jeg til Norge og sluttet å surfe og konsentrerte meg om andre ting. Helt til jeg var i Chile og flere begynte å snakke til meg om Pichilemu, som er surfe-hovedstaden i Chile. Da jeg omsider kom meg til Pichilemu, hørte jeg en tydelig beskjed: «du skal surfe på torsdag.» Så booket jeg time og tilfeldigvis var denne instruktøren der akkurat den dagen, og så var det gjort.

 

Det er viktig at instruktøren er bra og at vi klaffer. At vi forstår hverandre. Er på bølgelengde. Jeg prøvde litt ulike instruktører i Pichilemu, og to av dem klaffet over hodet ikke. Med denne instruktøren følte jeg meg veldig sett, forstått og trygg. Det er klart det har noe å si for best mulig læring. Og ikke minst det å hygge seg og ha det bra mens man lærer.

 

Det er snart to uker siden vi avsluttet instruktør-elev-forholdet og nå begynner jeg endelig å forstå hva som skjedde. Som jeg skrev til Lauren, har jeg gått gjennom ekstremt mye sorg og smerte de siste ukene. Det har vært en berg- og dalbane. Intense bølger.

 

Jeg måtte finne ut av det i meg selv, for det handlet egentlig ikke så mye om den andre, men som sagt hva det er i meg som trenger å utvikles og ekspanderes nå. Jeg tror mye av det handler om å møte motstanden og komme meg tilbake på surfebrettet.

 

Å surfe handler ikke bare om aktiviteten i seg selv. Det har en større betydning. 

Havet står for det menneskelige ubevisste, og i går i kurset til Lauren Sapala var det noen som nevnte havet med en gang. Rett før det hadde jeg vurdert om jeg skulle ta portugisisk-timer + surfe-timer på den språkskolen jeg skal gå på. Jeg tvilte, for været her i Rio var jo ikke så bra. Det regnet jo ganske mye. Og det kom ikke til å bli det samme som i Pichilemu.

 

Men så nevner noen havet, Lauren snakker om havet, og jeg tar det som et tegn på at jo, sjelen din vil være i havet. Rett før kurset hadde jeg fått en melding av min venn fra Pichilemu som skrev at navnet Erika betyr "amante de Marte," altså amante del mar, havets elsker. Jeg er jo også vannmann. Vann-kvinne. Vi er i vannkvinnens tidsalder nå. Det er mye som drar oss mot havet og vannet nå. Kraftdyret mitt som jeg fikk i Pichilemu var en hval. Som representerer det mørke og det lyse. Mens mest mørke. Det menneskelige ubevisste. Det dype. Skorpion-energi. Og det er muligens det som trekker meg mot havet? 

 

Jeg vil ikke bare bade kjenner jeg. Jeg vil være med havet, jobbe med det, flyte på havet. Surfe med bølgene. 

 

I overført betydning kanskje betyr det mer flyt i livet? Å surfe med livet, surfe på livet? 

 

Så...Hvorfor så mye motstand? Jeg synes surfing er vanskelig. Jeg forstår ikke bølgene. Jeg synes de er skumle, jeg synes bølgene er voldsomme. Jeg forstår ikke hvilke bølger som er "bra" og hvilke jeg ikke bør ta. Det kan også være farlig. Uansett hvor mange surfe-timer jeg har tatt, føler jeg heller ikke så veldig framgang.

 

I overført betydning til livet: Livet er voldsomt, livet kan være skremmende, uansett hvor mye vi gjør og får til, kanskje vi ikke kjenner at det går framover? Eller... Kanskje vi ikke ser vår egen famgang og ser vår egen utvikling? 

 

Motstanden gjør at vi ikke tør å gå i retning av det vi drømmer om, eller det vi kjenner en dragning mot. Fordi vi er redde for om vi ikke klarer det. Vi tror kanskje ikke nok på oss selv, vi tror kanskje ikke at det er mulig å få til.

 

Og det er denne motstanden vi må komme over. Istedenfor å henge rundt en som har kommet over motstanden og håpe at de skal fikse det for oss, må vi gjøre det selv. Bare på den måten kan vi vokse inn i en versjon av oss selv som vi vet finnes der inne. Og det er klart det er voksesmerter på veien. Smerte og vondt. Hvis ikke hadde det kanskje blitt kjedelig?

 

 

Har du noen gang opplevd dette jeg snakker om? I så fall ønsker jeg veldig gjerne å høre dine erfaringer <3

 

Takk for at du leser min blogg.