KJÆRLIGHETSKRAFTEN

I dag fant jeg KJÆRLIGHETSKRATEN i meg igjen. Ikke noe mer offer-rolle og stakkars meg. Jeg la meg på berget oppe på Punta De Lobos og valgte å dø. Den gamle versjonen Erika 37 år er nå død. Stikkordet for Erika 38 er KJÆRLIGHETSKRAFT og kjærlighet til meg selv og andre. Fra nå av: kun det som er kjærlighet og godt for meg.

Som å sitte på dette vaffelstedet i en god stol her jeg nå sitter, bestille det jeg vil og se ut over havet. 

Jeg så meg selv som en spirituell kjærlighetskriger. En viking-dronning. Med lang flette, rustning og et blankt sverd. Jeg har blitt myrdet mange ganger. Jeg har blitt slått, stukket, brent på bålet. Slått i magen og stukket i magen. Igjen og igjen. 

Jeg sa: NÅ DØR JEG! Nå dør jeg! Nå dør jeg. Og ba dem ta meg med seg vekk fra denne jorda. For jeg er ikke kroppen. Ikke sinnet. Ikke ånden. Jeg er. Den som ser. Den som vet.

Jeg ba dem ta meg med seg til Honey og Babe så vi kan være sammen på den andre siden.

Erkeengel Rafael var der med meg hele tiden. Passet på. Ledet dette ritualet. Jeg ofret alt jeg hadde av penger og smykker. La meg ned og sa: Nå dør jeg. Nå drar jeg herfra. Jeg fikk på meg rustningen og satte meg på en hest. Med et blodig sverd. Nå var det ikke lenger jeg som var offeret.

Jeg kunne transformere smerten til kraft. Jeg bestemmer. Jeg spiser sånne som jeg har grått over til frokost. Jeg har en enorm styrke som jeg har glemt. Som jeg har gjemt. For å tilpasse meg andre. For å ikke være så intens. Ikke så mye.

"Si no me gustas, no me gustas. Soy asi."

Jeg velger kjærligheten dette året. Jeg velger kjærlighetskraften! Makten i kjærligheten. Jeg velger å gi meg selv kjærlighet og alle jeg møter på min vei. Uansett hvem. Ubetinget kjærlighet. Jeg sier ja takk. Enda mer ja takk enn før. Et sterkere ja.

Jeg setter meg på hesten og rir med min rustning og mitt blodige sverd. Det er jeg som har makta nå. Jeg tar krafta mi tilbake etter å ha gitt den bort. Jeg har styrken i meg. Jeg er sterk nok til å stå alene når det trengs. Jeg trenger ikke å ta til takke med hvem som helst i frykt for å være alene. Jeg har en ensom styrke. Og styrke i å være alene. Og samtidig velger jeg å dele kjærlighetskraften med mine utvalgte. Jeg begynner å bli klar for deg, og du for meg. Takk for denne læringa jeg har fått på min vei! Tusen takk. Jeg blir så sterk av det. Uendelig stor og sterk. Jeg har vokst.

Jeg tar på meg rustningen og tar den ikke av. I den ene hånda har jeg et sverd. Og i den andre en rose. Myk og sterk. Nådeløs. Kraftfull. Hesten heter Freya. Hun er sterk og jeg elsker henne over alt på jord. Det er oss to mot verden. Og med verden.

Vi stikker ned alle som har brukt oss. Som har behandlet oss dårlig. Det er ingen nåde nå. Vi lar oss ikke bli behandlet slik igjen. Vi må være nådeløse nå for å beskytte oss selv. Ingen andre gjør det. 

Vi setter opp rustningen slik at ingen uvedkommende kommer inn. Og de som nærmer seg stikker vi ned. Nå er det nok. Det har gått for langt. Det er med kjærlighet vi gjør det. Kjærlighet til oss selv. Først og fremst. 

Jeg ser for meg at når rustningen og beskyttelsen er satt opp, spretter de uvedkommende bort. Ferdig. De får ikke komme inn. Ikke i nærheten en gang.  

Vi reiser rundt, Freya og jeg. Kjemper for kjærligheten. Viser hva kjærlighet er. Lærer mennesker som har glemt den, hva den er. Lar dem føle den. 

Med vårt store hjerte, må vi beskytte oss. Vi kan ikke slepe rundt på alle og enhver. Vi har våre folk. Våre hjerte-mennesker. Medmennesker i samme sjelefamilie. Resten må vi kaste. Drepe. Brenne. Akkurat nå. Det er ingen nåde lenger. De har fått komme for langt inn for mange ganger. Og de har vært her inne for lenge. Nå må de ut. 

Takk for oss. Takk for meg. 

Takk for hjelpen

Amen.