Kroppen vet

Det er tidlig en onsdags morgen.

Jeg har nettopp lest en bok som fikk meg til å tenke på det å være annerledes og en kunstnersjel i verden. For noen ganger tar jeg meg i å tenke... At uansett hvor mange gode tilbakemeldinger jeg får fra andre, greier jeg ikke å forstå eller se at jeg er noe bra. At jeg alltid går med en følelse av å være feil, en følelse av skam, mislykkethet.

Men nå vet jeg mer. Jeg vet at jeg ikke skal nødvendigvis tro på at det er sant, at disse følelsene jeg har er sanne, eller tro på at jeg er mislykka. For gjennom utallige kurs med Lauren Sapala, og etter å ha lest veldig mye om høysensitivitet, INFJ, og denne personlighetstypen, vet jeg at det bare er sånn.

Forrige uke var jeg på et kurs med Lauren Sapala der dette temaet kom opp. Om å alltid føle skam og skyldfølelse over sånn vi er, uten å helt vite hvorfor. Lauren spurte, hvor mange her føler skyldfølelse og skam over den de er, konstant, uten å helt vite hvorfor? Alle 50 rakk opp hånda. Så nå vet jeg at det bare er sånn. Når venner som jeg vet at er INFJ ringer og forteller meg om hva de går gjennom i livet, bekymringer, angst, følelsen av å være feil osv., sterke intense følelser, lengsler, vet jeg at det har med dette karaktertrekket å gjøre. Og ja, det er selvsagt mulig å endre, forbedre og så videre. Samtidig er det akkurat som om jeg har en større aksept for meg selv og en større ro over disse tankene og følelsene, når jeg vet at de er vanlig når man er HSP / INFJ.

Det har i hvert fall hjulpet meg med å akseptere dene delen av meg selv.

Som intuitiv person (alle NF / HSP er intuitive), vet vi mye. Jeg kan få intuitive beskjeder om andre, og jeg kan få det om meg selv. Jeg kan, som jeg liker å kalle det – lese meg selv – men det jeg egentlig gjør er å koble meg på, intuitivt. Det gjør jeg før hvert webinar eller live-sending jeg har, og før hver kursdag eller forelesning. Da kobler jeg meg på de i rommet og leser dem, slik at jeg kan si noe som treffer dem, istedenfor at bare kommer fra mitt hode. Det er en spesiell evne NF-personer har og det er det som gjør oss så gode til å se og forstå andre, og hjelpe dem med å styre energien i en viss retning.

Der er denne evnen veldig bra å ha. Som små barn, lærte vi kanskje å ignorere eller å ikke tro på oss selv når det gjaldt intuisjonen. Når vi bare visste noe, og deretter kommuniserte det høyt, fikk vi kanskje høre: Nei, sånn er det ikke. Jeg husker i hvert fall at pappa ofte sa dette. Nei. Svaret jeg fikk fra ham da jeg kommuniserte noe, var ofte, nei, det er ikke sånn.

Når vi har fått høre dette konstant, er det klart at det tar tid som voksen å tørre å stole på seg selv. Om man har hatt en barndom der foreldre anerkjenner intuisjonen og ber deg om å lytte til den og følge den, er det nok lettere å stole på seg selv og intuisjonen i voksen alder.

Jeg tror det er mulig å lære seg til å lytte til og stole på intuisjonen, men det krever nok mer. Og man kan gjerne begynne å tvile på seg selv i ulike situasjoner, selv om intuisjonen snakker høyt og tydelig. Det krever en opptrening i voksen alder. En opptrening og en ny tillitstrening.

For intuisjonen er vår superkraft som intuitive mennesker. Det er en evne som mange ikke har, og som vi som intuitive BØR bruke, hele tiden. En kjempesterk sans som kan lede oss til mer sant liv. Som kan ta oss på rett vei. Som kan lede oss til gode mennesker, gode jobber, spennende muligheter. En venninne sa til meg her om dagen: «de gangene jeg har gått på trynet i livet, er når jeg ikke har lyttet til intuisjonen.» Det kan jeg skrive under på. Senest her om dagen der jeg, til tross for hva intuisjonen hadde sagt, bestilte et AirBnb-sted pga en fin utsikt. Og det endte med loppebitt over hele kroppen og to dårlige netter med lite søvn. Og så måtte jeg bytte sted likevel...

Kroppen vet. Bare vi spør den, får vi svar. Her er slik jeg gjør det. Når jeg skal ta en avgjørelse, lukker jeg øynene og spør meg selv, er dette et ja eller nei? Noen ganger gjør jeg en øvelse der jeg står rett opp og ned, holder hendene foran brystet, og hvis svaret er nei, lener kroppen seg bakover av seg selv. Hvis svaret er ja, lener kroppen seg framover. Nå som jeg har gjort denne øvelsen så mange ganger, kan jeg bare lukke øynene og se for meg at jeg gjør øvelsen inni meg. Jeg ser for meg et bilde av meg selv og at kroppen enten går bakover eller framover.

Kroppen min vet som regel, før hodet eller intellektet vet. Hodet og intellektet forstår gjerne ting i etterkant. I samfunnet er vi lært opp til at det er motsatt. At forskning og vitenskap er det viktigste, at det rasjonelle og logiske er det vi skal stole på. At følelser og intuisjon er viss-vass. For intuitive mennesker er det motsatt. Intuisjonen er vår primære funksjon, intellektet er det sekundære. Vi er svært intellektuelle, ja, men intuisjonen er vår, og bør være, vår ledestjerne.

Ofte når jeg diskuterer kreative ideer med noen som er mer rasjonelle og logiske, skal de gjerne begynne å kapitalisere på ideen. Hvis jeg f.eks. liker å perle eller synge, eller skrive, begynner folk å snakke om hvordan jeg kan tjene masse penger på en slik idé. Det er så tappende. Hvorfor kan vi ikke bare få kose oss med å skape ting, istedenfor at alt skal handle om penger? Alt skal bli til en business-idé og skal kapitaliseres på. Til og med våre hjem og våre steder å bo skal være et investeringsobjekt nå. Æsj, det er kjedelig og utmattende.

Uansett, det var en digresjon. Tilbake til at kroppen vet. For ca. en måned siden traff jeg en person i Chile, som jeg har skrevet om før. Det var romanse inni bildet, men kroppen min visste hele tiden. Da jeg fikk meldinger av personen, fikk jeg en reaksjon i kroppen. Det var dag to etter at vi hadde blitt kjent, bare. Jeg følte kaos og usikkerhet. Uro. Kroppen sa nei, noe inni meg sa nei. Men jeg var nysgjerrig, og fortsatte kommunikasjonen.

Det eskalerte og kroppen sa tydeligere og tydeligere nei. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje denne personen var farlig på noe vis, kanskje han drev med noe rart? Ofte vet vi ikke svaret, men vi MÅ lære oss til å stole på kroppen. Det var vanskelig, også fordi han hadde kommet seg inn i mitt energifelt og det var en tiltrekning der. Men hele kroppen skrek: Kom deg unna, alarm, alarm. Jeg visste ikke hvorfor, men jeg valgte å høre på det og valgte å bryte kommunikasjonen.

På et vis. Jeg holdt det fortsatt åpent, og jeg lot ham ha tilgang til meg via meldinger.

Det dabbet av, men etter noen uker kom han tilbake. Igjen, kroppen skrek: alarm, alarm. Jeg ble urolig, satt ut, uvel, og tappet for energi. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, for jeg hadde ingen logisk forklaring på dette. Jeg vet jo ikke hvorfor jeg får disse reaksjonene, bør jeg ikke ha noe bevis? Kan jeg bare stole på at kroppen sier fra, og at det er nok?

Som et intellektuelt vesen, synes jeg at det er vanskelig, men jeg hadde en fin prat med en klok venninne og jeg kom fram til at nok var nok. At jeg bare måtte sette strek og blokkere personen. For hvis ikke kunne han fortsette å ha tilgang, og jeg ville fortsette å få disse reaksjonene. Jeg valgte å være ærlig, sendte en melding og forklarte og deretter blokkerte jeg vedkommende.

Det føles veldig drastisk for meg å blokkere noen, samtidig må jeg beskytte meg selv. Jeg er meget sensitiv, og hvis noe skurrer på linjen, påvirker det meg ekstremt. Jeg må passe på å kun ha gode, oppløftende mennesker i energifeltet mitt, som vil meg vel. Alt annet blir støy på linja. Kanskje en dag er jeg sterk nok til å la «hvem som helst,» slippe inn. Akkurat nå er jeg ikke det.

Jeg vet fortsatt ikke hvorfor kroppen min hadde denne reaksjonen mot denne personen, og det kan det hende at jeg aldri får vite. Men jeg føler meg lettet og fri nå som jeg har satt mine grenser. Akkurat som om jeg kan puste igjen. Nervesystemet mitt har vært i høygir. I alarm.

Og det skulle ta en hel måned før jeg greide å sette strek.

Men som jeg leste i denne boka som jeg er redaktør på nå, må vi ikke være så harde mot oss selv. Det er en annen INFJ-greie. Vi har unormalt og EKSTREMT høye krav til oss selv og andre.

Derfor får vi også mye gjort, og vi får mye til, men det kan av og til være så slitsomt at vi dømmer oss selv så mye.

Så jeg forsøkte å snu perspektivet på denne situasjonen, og jeg prøvde å heller se situasjonen på denne måten:

• Jeg trengte å lære det jeg skulle lære i denne situasjonen.
• Det var faktisk flere litt manipulerende mennesker som kom til meg i denne perioden, muligens for å vise meg noe om medavhengighet som er et av mine læretema i denne inkarnasjonen.
• Jeg gjorde så godt jeg kunne. Jeg reflekterte. Jeg gjorde healing. Jeg leste meg selv. Prøvde å forstå. Prøvde å kommunisere, kjenne, føle. Være ærlig og oppriktig.
• En venninne sa til meg i går da jeg forklarte denne situasjonen: Jeg er stolt av deg! Da sa jeg: «Det tok jo en hel måned...» Akkurat som om det ikke var bra nok. Jeg bør være stolt av alt jeg har lært og at det «bare» hadde tatt en måned. Det kunne vært så mye verre. Og det måtte ta den tiden det skulle ta. Hvorfor er det å gjøre noe fort bedre enn å gjøre noe i sin egen tid, i sitt eget tempo?
• Jeg er en fantastisk, inspirerende person som fortjener å være i et godt, gledesfylt og kjærlighetsfylt forhold.
• Jeg må tro på at det er noe bedre der ute for meg, og at min drømmemann er der ute og han leter etter meg også.
• Den erfaringen jeg hadde, gjorde at jeg innså hva jeg trenger, hva jeg ønsker, og hva jeg ville elske. Uten den erfaringen hadde jeg ikke vært der jeg er nå.
• Erfaringen gjorde meg obs på at jeg må være forsiktig med manipulerende mennesker som forsøker å trykke meg ned. De er kanskje misunnelige eller sjalu, og jeg må se dem for hva de er.
• Jeg er en god person uansett hva som skjer. Jeg har verdi bare fordi jeg er den jeg er <3

Jeg vil også legge til 20 ting jeg er takknemlig for å endre energien fra å dømme meg selv, til å se at livet er faktisk ganske bra. Jeg velger i dag å være takknemlig for:

1. At jeg stadig lever og lærer. 
2. Denne uka har jeg mange spennende fine møter i jobben min som jeg ser fram til og gleder meg til
3. Dette stedet jeg er på, Itacaré og de to hyggelige damene jeg møtte og hang med på stranda i går
4. Madison som jeg møtte på bussen på vei hit og venninna hennes som jeg henger med når jeg er her
5. Kaffen jeg drikker nå
6. At jeg har mulighet til å blogge og skrive fritt og uten sensur
7. Jeg har gode venner i Norge som jeg snakker med jevnlig
8. Jeg har mulighet til å være på denne reisen i 4 måneder og oppleve nye språk og kulturer
9. Honey og Babe som jeg fikk oppleve så mange fine år med på Hundorp og Venabygdsfjellet
10. Jeg har mat på bordet, tak over hodet. Jeg går aldri sulten slik som mange i Brasil gjør.
11. Jeg har mulighet til å jobbe med det jeg elsker og stadig få utvikle og utforske min kreativitet
12. Jeg har mange gode samarbeidspartnere
13. Jeg gikk på språkskole i 2 uker og lærte mye portugisisk
14. Språket her, det er vakkert
15. Jeg har et sted å bo når jeg kommer hjem til Norge og har en spennende plan videre
16. I dag skal jeg bli intervjuet på en helt ny podcast med en veldig fin person
17. Jeg får lov til å undervise i det jeg elsker på Sjelfull skriving
18. Jeg får oppleve sterke følelser, opp- og nedturer. Forelskelser, nederlag, glede, sorg. Et bredt og intenst spekter av følelser. Jeg føler meg levende.
19. At jeg har mulighet til å lære det og være i element med havet og bølgene.
20. Damen utenfor vinduet mitt som holder treningstimer på portugisisk hver morgen.

Det er det jeg trengte å si til meg selv i dag.

Hva med deg, hva er du takknemlig for idag?

Hvordan kan du snu perspektivet i en vanskelig situasjon du har vært i, hva har du lært av den?

Ønsker deg en fin dag <3