Slik havnet jeg på Bali

For et år siden var jeg i Pucón, sør i Chile og gikk rundt for meg selv alene og hørte på lydbok. Jeg hadde nettopp mistet hundene mine, så jeg var trist, forvirra – og nå var jeg i tillegg på reise alene og visste ikke helt hva jeg drev med.  

Så jeg hørte på lydboka Eat Pray Love av Elizabeth Gilbert, for det trøstet meg å høre om en annen kvinne som reiste alene for å... Ja, hvorfor reiser vi egentlig alene? Gilbert reiste fordi hun ikke lenger fant glede i livet sitt i New York, og hun reiste for å finne liv og gnist igjen. Jeg gjorde vel noe av det samme. Og jeg reiste fordi jeg hele tiden hadde sagt at: Når hundene ikke er lenger, skal jeg reise.

Så bare en uke etter at Honey døde, reiste jeg til Chile. Og nå gikk jeg altså rundt i Pucón, alene i førjulstida og hørte på lydbok. I boka Eat Pray Love skildrer Elizabeth livet i Ubud på Bali, om hvordan hun dro til en gammel medisinmann hver dag og snakket om filosofi og spiritualitet, og om en healer hun besøkte i Ubud og fikk healing og urter av.

Da jeg lyttet til denne historien, fikk jeg ikke sånn umiddelbar lyst til å reise til Bali. Egentlig ikke i det hele tatt. Jeg var jo nå i Chile, og derfra skulle jeg videre til Brasil og til Mexico. Jeg var allerede på min egen reise.

Men Bali fortsatte å komme til meg med jevne mellomrom.

Noen måneder senere var jeg i Mexico og surfet på stranden i Mazunte. Der ble jeg kjent med noen surfere som anbefalte meg å reise til Bali. De sa det var noen av de beste bølgene i verden. Jeg lyttet med et halvt øre, og tenkte ikke noe særlig mer på det.

Resten av året fortsatte Bali å komme til meg med jevne mellomrom. Mange jeg snakket med nevnte Bali, venner jeg snakket med hadde bodd på Bali – og stadig fikk jeg høre om denne øya. Etter hvert som jeg hørte mer og mer om Bali, begynte et rom inni meg og utvides. Og hver gang jeg hørte Bali, var det som om noe lyste opp i meg. Energien min utvidet seg. Jeg følte på glede og håp.

Høsten 2025 hadde Bali kommet til meg så mange ganger, at jeg bestemte meg for å gjøre det til mitt neste reisemål. Jeg sjekket billetter. Datoene 9. desember til 1. april virket som en god periode å reise i. Jeg så på billetter, men ventet med å kjøpe.

Så skjedde det mye annet i livet. Jeg hadde besøk fra USA i noen måneder, jeg jobbet intenst med bedriften og jeg ble invitert til å feire jul i USA. Av en eller annen grunn sa jeg ja til det, kjøpte billett, og hadde plutselig "glemt" Bali. Jeg tenkte at: Jeg kan jo dra til Bali etter jul. Etter at jeg har vært i USA...

Etter noen uker begynte jeg å kjenne meg misfornøyd med dette valget. Det var noe som ikke stemte. Selv om jeg kunne dra til Bali etter jul, var det noe i meg som protesterte. Det virket som om det var for lenge å vente til etter jul.

Jeg ble ved dette spørsmålet noen uker: Bali eller USA, USA eller Bali, Bali eller USA? Jeg klarte ikke å finne noen god løsning. Jeg ville på en måte begge deler. Eller, hodet mitt ville til USA fordi jeg ikke ville være alene i jula. Tankene mine sa at hvis jeg reiste til Bali, kom jeg til å være alene i jula. I Chile hadde jeg ikke blitt kjent med noen der jeg var i Pucón, og jeg var alene i jula. Jeg var livredd for at det ville skje igjen.

Hjertet mitt ville likevel til Bali. Jeg visste ikke hvorfor. Jeg kjente ingen der, jeg ante ingenting om Indonesia eller øya Bali, og jeg hadde ikke sånn spesiell lyst til å reise dit. Jeg føler meg veldig hjemme i Sør-Amerika og snakker språket, men Asia har jeg aldri hatt noen spesiell dragning mot.

To-tre uker før 9. desember begynte imidlertid verden å mase fælt om Bali. Alle jeg snakket med var enten på Bali, skulle dit eller hadde vært der. En som hjelper meg med Facebook-annonser, dukket plutselig opp på skjermen en dag og sa: Nå er jeg på Bali! Venner sendte meg meldinger og spurte når jeg skulle til Bali. Det var overveldende, men beskjeden var tydelig. Jeg måtte til Bali, selv om jeg var redd, hadde motstand og ikke visste hva jeg skulle der.

Tankene sa: Du har jo allerede billett til USA! Det kommer til å bli så vanskelig å ordne alt. Du har for mye å gjøre, du har ikke tid. Det kommer ikke til å gå...

Så sa en annen stemme: Bare sjekk om du kan få tilbake pengene for reisen til USA. Jeg skulle bare sjekke, og 2 timer senere hadde jeg fått tilbake pengene. Ok, neste steg var visum. Stemmen sa: Bare sjekk hvordan det er å få visum. Og så var den prosessen i gang. Mens jeg søkte visum, hørte jeg en stemme som sa: God is never too late.

For jeg søkte visum på en tirsdag, og det ville ta 5 arbeidsdager å få visumet. Jeg skulle reise neste tirsdag, altså ville visumet i så fall komme akkurat i tide.

God is never too late... 

Og så måtte jeg ta samtalen med min venn og forklare at jeg egentlig hadde hatt lyst til å reise til Bali hele tiden, og at jeg ikke kunne ignorere alle tegnene. Min venn forstod meg godt og sa at det i grunn var bedre, for det var innmari kaldt i Wisconsin akkurat nå.

Alt jeg hadde trodd skulle være så «vanskelig,» var ikke det. Det var ganske lett.

Bortsett fra at jeg ble skikkelig forkjøla noen dager før jeg skulle reise. Det var ganske tøft.

Og jeg ble bekymret for hvordan det skulle bli å fly når jeg var i så dårlig form, så jeg gjorde noe jeg ellers ikke gjør så ofte: Jeg ba om hjelp. Jeg sendte melding til alle venner som kan healing, og ba dem om å sende healing til meg. Det hjalp, og natta etter sov jeg endelig godt og våknet i hakket bedre form. Det hjalp også å være hjemme hos mamma og bli tatt vare på å få ingefær-te og mat.

Da jeg våknet neste morgen, hadde jeg også fått visumet mitt.

Formen var enda ikke helt topp da jeg skulle dra, så jeg reiste ned til Denpasar med litt feber og forkjølelse. Kanskje det var hell i uhell, for fordi jeg var forkjøla, spurte jeg om et sete der det ikke var noen andre ved siden av. Og i et ellers fullt fly, fikk jeg to seter for meg selv der jeg kunne strekke meg ut og slappe av. Flyreisen gikk generelt bra: Alt gikk rolig for seg, det var ingen forsinkelser, hyggelige medpassasjerer og god mat.

Jeg hadde ordnet både transport fra flyplassen og sted å bo den første uka, så jeg ble møtt av min AirBnb-host da jeg kom, og han kjørte meg til Ubud der jeg skulle være den neste måneden.

Så kunne jeg endelig lande i det nye «hjemmet» mitt – hvile, lade opp og bli ordentlig frisk.

Etter første natta våkna jeg neste morgen og følte meg ganske forvirra, ensom og sliten. Hva gjør jeg her? Var min første tanke.. Svaret jeg fikk var: Du får se.

Det var ikke et svar som kontrolløren i meg lite så godt. Men hva kunne jeg gjøre? Egentlig bare overgi meg og stole på at det er en dypere mening med at jeg er her. Etter som jeg hadde fått så mange tegn og beskjeder, kunne jeg ikke annet enn å stole på at det var her jeg skulle være, akkurat nå. 

Mot er ikke fravær av frykt

Mange sier at jeg er tøff og modig som drar på reise alene. Det har jeg kjent på at stemmer den siste uka. Jeg tror at jeg kjøpte billett til USA fordi jeg hadde så mye motstand mot å reise alene igjen. Da jeg var i Chile, Brasil og Mexico, var det ganske tøft. På et tidspunkt hadde jeg ikke penger og måtte selge bilen min i Norge for å overleve videre. Og jeg var mye alene og kjente meg ganske lost. Bortsett fra da jeg kom til Mazunte i Mexico på slutten – da ble det helt fantastisk og jeg møtte flotte folk som jeg fortsatt er kjempegod venn med i dag. Så det ble skikkelig bra til slutt..

Denne gangen har jeg imidlertid mer erfaring med å reise. Jeg har pakket en stor koffert med alt jeg trenger. Og jeg vet at jeg trenger jording, rutiner, stabilitet og relasjoner for å ha det bra. Så jeg har planlagt å gjøre tai chi, surfe og dra på ulike retreater og arrangementer for å bli kjent med folk. Og jeg finner mye jording og struktur i å jobbe med boka, med kursene mine, readinger og gi 1-1-veiledning.

Jeg skal også bare være her på Bali, noe som gjør det mer stabilt. Forrige gang reiste jeg i 3 land på 4 ½ måned som var ganske intenst. Nå skal jeg bare reise sakte på samme øy og bo samme sted lenge av gangen.

Jeg har også forberedt meg bedre ved at jeg har lagd automatiske systemer i bedriften min som gjør at jeg kan tjene penger uten å være tilstede hele tiden. Det letter på trykket når det er tidsforskjeller og regntid som gjør at internett plutselig kan forsvinne (er ikke sikkert det er sånn her, men det var det jeg opplevde mye av i Brasil).

Så jeg føler meg roligere, mer på plass og mer forberedt denne gangen.

Det jeg ønsker å oppleve her er:

- balinesisk kultur

- mening, gnist, liv og glede

- besøke templer

- nye venner og spennende menneskemøter

- fellesskap

- nye samarbeidspartnere

- neste nivå i surfing

- neste nivå i bedrift og livsoppgave

- skrive ferdig boka mi

- tai chi / retreater

- yoga og meditasjon

- god mat

- massasje, healing

- næringsrik, økologisk og vitaminrik mat og urter

- balanse og ro i sjelen

- gøy, glede og spenning

Alt dette har jeg god tid til, hele 3 ½ måneder - og akkurat nå trenger kroppen min bare å lande her, forstå at den er her, og jeg trenger å skape meg rutiner og bli vant til alt. Kjøpe mat på supermarkedet, finne vennene mine her, finne gode restauranter, komme i rutine med yoga, meditasjon og skriving hver dag.

Forrige uke var jeg på Agapeinsituttet der jeg ble jeg lest på at jeg er en eventyrer og trenger å dra på eventyr med jevne mellomrom. Mange sier jeg er tøff og modig, og det har jeg kjent på selv, for jeg hadde så mange tanker som: «Hva driver jeg med, dette er helt feil, det blir ikke noe bra, jeg kommer ikke til å finne sted å bo, jeg kommer ikke til å greie meg, jeg kommer ikke til å tjene mer penger osv.» før jeg reiste – og mens jeg har vært her nede.  

Men jeg vet at det bare er frykt og motstand. Det er bare den delen av meg som liker å ha kontroll og vite alt, og som ikke liker endringer. Sånn er vi jo, vi mennesker. Endring og nye ting skaper gjerne frykt og motstand. Og særlig når det er store omveldninger og endringer i livet. 

Så selv om jeg virker tøff og modig utad, er jeg skjelven på innsiden. Så, mot kommer ikke uten frykt. Kunsten er å gjøre det likevel, uansett hva tankene og følelsene sier.

Da jeg dagene før var skjelven og redd, spurte jeg meg selv: Hva er et skritt jeg kan ta, selv om jeg er redd? Svaret var: Sett deg på det flyet. Bare gå på flyet. Ikke tenk. Og så tar du neste fly. Og så blir du hentet. Og så, og så...

Det er bare et skritt vi kan ta av gangen. Det finnes bare NÅ. Og når vi har tatt det, kan vi ta det neste, og det neste og det neste. Som også er i nåtiden. Hvis vi blir passet på og har det bra i nåtiden, hvorfor skal vi ikke bli det i framtiden?

Stress kommer av å tenke altfor langt inn i framtiden – og grunnen til at det oppstår stress, er gjerne fordi tankene sier det verste, og vi tror på det. F.eks. «Du blir fattig. Du kommer til å være helt alene. Du kommer ikke til å få noen venner!» Hvis vi velger å tro på disse tankene, og lar dem holde oss tilbake, kommer vi ingen vei. Kunsten er å gjøre ting vi er redde for selv om de vonde tankene og følelsene er der.

Det er når vi går gjennom motstanden og gjør det vi er redde for – at vi vokser og utvikler oss. Det er bare da vi får gjennombruddskraft og ny selvtillit. Vi får kraft fordi vi ser at vi kan mestre det, selv det vi tror er umulig og vanskelig. Jeg tror det er viktig å både kjenne på disse følelsene – og å gå gjennom det som er utfordrende. Det er da vi vokser. Og på andre siden ligger det masse sterk, ny gjennombruddskraft, mestring og selvtillit. Jo flere ganger vi øver oss på dette, jo lettere kjenner vi igjen mekanismene, og kan gå gjennom motstanden med visshet om at det bare er motstand. At det ikke er så farlig. Det er bare ubehagelig akkurat nå, og så går det over.

Og på den andre siden ligger gullet – og det er jo det vi vil ha.

Ønsker du 1-1-veiledning med meg? I 1-1-veiledningen gir jeg livsveiledning, reading, healing og vi skriver oss innover via øvelser og oppgaver for at du skal bli kjent med deg selv. Gjennom 1-1-veiledning vil du få klarhet i hva din livsoppgave er, hva slags jobb som passer for deg og du vil få verktøy for å lytte bedre til intuisjonen din slik at du kan ta gode valg for deg selv i livet. Du vil bli bedre kjent med deg selv som høysensitiv og intuitiv føler, og forstå hva slags liv, mennesker, jobb og situasjoner som passer for ditt karaktertrekk. Jeg har nå to av tre ledige plasser og du kan sende meg en e-post på [email protected] hvis du er interessert. 

Jeg har også nå en GRATIS masterclass i kanalisering og skriving som du kan sjekke ut her: https://www.erikaribu.no/masterclass-kanalisering

Og kanskje du ser etter en julegave til deg selv eller noen du er glad i? Da kan du sjekke ut boka mi om Pippion som du nå får til 349kr inkludert frakt: https://www.erikaribu.no/pippion-kurstilbud

Varm klem fra 
Erika <3

[email protected]

erikaribu.no