Fra avhengigheter til frihet og glede

I mange år sleit jeg med å finne min vei. Jeg hadde et bra utgangspunkt, på papiret, med to bachelorgrader og en master. Og jeg hadde masse jobb-erfaring i akademiske yrker. Jeg jobbet med tekst, skriving, journalistikk og kommunikasjon – men følte at noe manglet. Det var tomt på mange måter, inni meg. Jeg følte meg halv og ikke hel.

Mange år var jeg på leten, og er det jo fortsatt, men i mange år følte jeg at jeg lette og lette, og ikke fant. Helt til jeg fant den spirituelle kontakten i meg selv.

Det var i Spania i 2013. Jeg lå på yogamatta på et yoga-studio i Marbella, i Savasana. En sang av Deva Premal ble spilt. En sang som heter: Om Namo Bavagate. Tårene begynte å trille. Jeg visste ikke hvorfor, jeg visste bare at noe ekte i meg ble berørt. Noe jeg lenge hadde savnet og lengtet etter. Jeg følte at jeg endelig hadde kommet hjem.

Etter den dagen startet søken. Jeg visste ikke hva jeg lette etter, men jeg bare fulgte intuisjonen. Om å ta en yoga-utdannelse i Norge. Om å begynne på enhetsterapi. Om å følge drømmen om å skrive bok. Om å gå en sjamanutdanning. Lære reading og healing.

Om å finne tilbake til min spirituelle kreativitet. For det var det som manglet. Jeg hadde akademisk utdannelse og jobbet i akademiske jobber. Men jeg følte meg tom innvendig fordi jeg hadde mistet kontakten med det gudommelige i meg. For å kunne skrive slik jeg hadde gjort på ungdomsskolen – der tekster dalte ned i hodet mitt, måtte jeg finne tilbake til den spirituelle kontakten jeg hadde hatt som barn.

Nå bruker jeg intuisjonen og det gudommelige daglig. I alt jeg gjør. Jeg spør om veiledning, jeg leser meg selv, jeg leser energier, situasjoner og mennesker. Jeg gir spørsmål og situasjoner i livet til høyere visdom og kjærlighet. Det er ikke bare «jeg» som lever lenger, men jeg får hele tiden hjelp og støtte fra den høyere intelligensen.

Da jeg oppdaget denne ekstra dimensjonen i livet, klarte jeg heller ikke å være i «vanlige» jobber hvor 3d-verdenen var det viktigste, og det eneste målet. Det føltes fattig. Jeg følte ikke at jeg passet inn i en vanlig jobb, og valgte heller en fri tilværelse – med ulike frilansjobber der jeg kunne undervise over nett, skrive over nett – og som tillot meg å utforske meg selv og å skrive samtidig. Og som tillot meg å dra på fjellet med Honey og Babe og stå på ski eller å være på fjellet så ofte jeg ønsket. Et fritt liv.

Før denne oppvåkningen slet jeg mye med vanskelige traumer, depresjon, angst – og flere år av livet, og særlig i ungdomsårene – var jeg inni et mørke jeg aldri trodde jeg skulle komme meg ut av. Med avhengigheter, den ene etter den andre. Mat, alkohol, tv-serier, mobil, jobb, skjerm, trening. Det var ubehagelig å bare være med meg selv. Eller jeg visste ikke hvordan. Og det var ubehagelig å møte meg selv.

Avhengigheter springer ut fra samme rotårsak, tror jeg. Der noe i oss er uforløst eller ubehagelig. En smerte. Et traume. En vond følelse vi forsøker å døyve med noe annet. Men følelsen eller det vonde går ikke bort med mindre vi tør å møte den. Det kan gjøres enkelt. Ved å for eksempel sitte med oss selv og å spørre: Hva føler jeg nå? Og deretter speile tilbake til deg selv hva du føler. «Kjære, jeg ser at du føler deg ...» Deretter kan du spørre deg selv: «Hva trenger jeg nå?» og deretter speile tilbake til deg selv, «kjære, jeg ser at du trenger..» Og så gi deg selv det du faktisk trenger. Eller bare sette deg ned og lytte til spørsmålet: Hva trenger jeg akkurat nå? Og lytte til hva som kommer.

På den måten kan vi begynne å ta små skritt ut av de vonde følelsene og ubehaget, og heller møte dem istedenfor å flykte.

Etter at jeg hadde begynt å vise meg selv mer kjærlighet, og å gi slipp på det gamle mørke, begynte livet å få mer liv. Jeg begynte med The Artist’s Way av Julia Cameron og utforsket min spirituelle kreativitet. Øvelsene og oppgavene jeg gjorde daglig, inspirerte meg til å skrive Pippion-boka, som handler om å finne sin egen kreative vei i livet. Akkurat som Pippion kjente at den «vanlige veien» i hamsterhjulet ikke var for ham, kjente jeg på det selv. Og selv om ingen ytre omstendigheter viste at jeg hadde rett, måtte jeg stole på den stemmen inni meg som sa at jeg var på rett vei. Etterhvert har de ytre omstendigheten begynt å speile de indre – med at jeg har begynt å gi ut bøker og holde kurs. I 2024 da jeg endelig kunne begynne å leve av bøker, skriving, readinger og kurs, fikk jeg en bekreftelse på at det er verdifullt og viktig å følge intuisjonen. Den har alltid rett og den leder oss alltid på rett vei. Noen ganger går den litt langsommere enn vi ønsker. Den viser oss gjerne ett skritt, og så ett og så ett til. Men ikke hele planen. Den veien må vi gå selv. Gjør vi dette i mange år, og er tro mot oss selv – begynner livet å utfolde seg på måter vi ikke kunne ha sett for oss, og som er mye bedre enn hodet kan tenke seg til.

Intuisjonen leder oss alltid på rett vei, sett fra skaperkrafta og sjelen. Ikke egoet og intellektet som sier at du ikke er bra nok, ikke har nok og ikke er nok. Som sier at du burde ha DET OG DET OG DET for å ha verdi i samfunnet. Men vi finner en annen, og viktigere og mer bærekraftig verdi i oss selv. I å være i en magisk, dyp og åndelig kontakt med livet. Og i hvert øyeblikk hjelper intuisjonen oss med å velge fred, kjærlighet og omsorg for oss selv og andre.  

Det er det jeg vil vise med Pippion-boka og med Pippion-skolen. At vi kan skape vår egen vei, en vei som er bedre for sjelen vår. En vei som er mer fylt med glede og kjærlighet. Med intuisjon, magi og mirakler. For å gjøre det må vi lytte og tørre å gå andre veier. Pippion-skolen er et slikt sted der vi kan komme sammen i fellesskap, lytte, utforske, undre oss og være. Sammen med andre likesinnede. Og på den måten styrker vi oss selv og hverandre. Vi er ikke lenger alene og lurer på om vi er på rett vei, men sammen med andre likesinnede, kan vi styrke hverandre til å velge det som er rett for hjertet.

Les mer om Pippion-skolen her: https://www.erikaribu.no/pippion-skolen